• Hovedside
• Regionsenteret
• Boenhetene
• Om døvblindhet
• Her finner du oss
• FAQ
• Linker
• Gjestebok

Veiledning med gestaltterapeutisk tilnærming

Vi arbeider som konsulenter for personer med ervervet døvblindhet, og vi er utdannede gestaltterapeuter. Denne artikkelen handler om hvordan vår kontakt med omgivelsene får oss til å ta kontinuerlige valg om hva vi gjør eller ikke gjør.

Hanna: Hva var det egentlig som fikk deg til å si ”ja” til å skrive denne
artikkelen?
Gunilla: Jeg tror det var det vennlige spørsmålet fra Ole.
Hanna: Glemte du at vi ikke skulle ta på oss noen ekstra oppgaver de nærmeste månedene?
Gunilla: Nei, men jeg forandret mening. Når Ole fortalte at det skulle bli et temanummer om døvblindhet og psykologi ble jeg entusiastisk ved tanken på muligheten til å gjøre gestaltterapi kjent for flere. Jeg tenkte også at det ville være hyggelig å jobbe mer sammen med deg. Da ble det viktigere enn den tidligere planen. Hva synes du om å gjøre det?
Hanna: Da du spurte meg tenkte jeg at det er en mulighet for meg å fordype meg, og å jobbe sammen med deg om det. Jeg ble glad ved tanken på å formidle noe jeg synes er viktig. Men det er ikke mulig å presentere
gestaltterapi i en kort artikkel.
Gunilla: Jeg tenker at vi kan vise litt av hvordan vi kan bruke gestaltterapeutisk tilnærming i veiledning.
Hanna: Ja, for det er jo ikke terapi vi arbeider med som døvblindekonsulenter.


Innledning
Bærende i gestaltterapi er forståelsen av mennesket som et dynamisk vesen, som utvikles i levende og meningsfylt kontakt med sine omgivelser. Det skjer gjennom en kontinuerlig tilpasning mellom individets skiftende behov, og de forutsetninger som til enhver tid er til stede. Innen gestaltterapi kaller vi dette for det selvorganiserende prinsippet (Korb, Gorrell, Van De Riet, 1989).

Ordet ”gestalt” er tysk og kan oversettes med ”et meningsfylt, komplett mønster”. Vi opplever og forstår omgivelsene og oss selv ut ifra hva vi registrerer i kontakt med omverdenen, og på bakgrunn av tidligere erfaringer.
Når vi ikke kan skape mening i det vi opplever, kan vi heller ikke handle på en måte som er god og hensiktsmessig for oss. Det som kan skje er at vi blir utilfredse, lett kommer i konflikt med andre eller opplever å ikke mestre livet og hverdagen.

Livet igjennom lærer vi at vi kan påvirke omverdenen på en bestemt måte. Vi oppdager at det er sammenheng mellom våre følelser, tanker, reaksjoner og handlinger – og de svar vi får fra omverdenen. Ofte reflekterer vi ikke over hvordan dette skjer, det går mer eller mindre av seg selv (Hostrup, 1999).
På et eller annet tidspunkt i livet kan det for mange av oss bli nødvendig å se nærmere på de sammenhengene og mønstrene vi lever med. Det kan være at de ikke er hensiktsmessige mer, eller at noe skjer som tvinger oss til dette.


Ett innblikk i en veiledningssamtale mellom Nils og døvblindekonsulenten

- Jeg går ikke i klubben mer.
- Å, sier du det? Jeg trodde du likte deg der?
- Før gjorde jeg det, men slik det er blitt nå gjør jeg ikke det lenger.
- Nå blir jeg nysgjerrig, har det skjedd noe? Hva er det som er blitt annerledes?
- De tar ingen hensyn.
- Kan du si litt mer om det?
- De nekter å godta at jeg ser og hører dårlig.
- Hva er det som skjer når du er der? Kan du si litt om hva de gjør?
- De snakker med hverandre og det er jo umulig for meg å henge med når flere snakker samtidig. Det er ubehagelig å ikke skjønne hva som foregår.

Nils har tatt et valg om å trekke seg fra et sosialt samvær, som han tidligere har satt pris på. Hans opplevelse er at de ikke tar hensyn, og den kan vi ikke sette spørsmålstegn ved. Slik er hans opplevelse.
På dette tidspunkt kan det være fristende for oss konsulenter å komme med gode forslag om for eksempel tolk/ledsager, bruk av forsterkersystem eller at vi kan bidra med informasjon om døvblindhet på klubben. Hvis vi gjør det fratar vi Nils muligheten til å utforske om han har flere handlingsalternativer, og også å utforske hvordan eventuelt hans egen adferd begrenser kontakten med de andre.

- Ja, det forstår jeg. Jeg kjenner at jeg blir trist når du sier det.
- Ja det er trist, men det er jo ikke noe å gjøre med det. De skjønner ikke hvordan jeg har det.
- Har du fortalt dem hvordan du har det?
- Hva kan jeg si, de vet jo at jeg ser og hører dårlig.
- En ting er at de vet at du ser og hører dårlig, men jeg tenker at det kanskje ikke er nok til å vite hvordan du har det og hva de kan gjøre for deg.
- Skal jeg måtte fortelle dem det?
- Nei, du må selvsagt ikke det. Men jeg tenker at det kan bli vanskelig å endre på situasjonen, dersom du ikke sier noe om hva du trenger.
- ………….(Nils sitter uten å si noe)
- Hvordan er det for deg hvis jeg sier at jeg tror det er du som må fortelle dem hva du trenger for å kunne delta?
- Det høres så enkelt ut når du sier det, men så enkelt er det ikke. Hadde jeg bare visst at det ville hjelpe….
- Det har du rett i, ingen kan garantere utfallet. Det er en sjanse å ta.
- Ja, hadde jeg nå bare visst hva jeg skulle si..
- Kan vi gjøre et lite eksperiment? Vi later som om jeg ikke vet noe om syns- og hørselshemming. Fortell meg hva du trenger for å delta på klubben.
- Nei, det blir veldig kunstig og jeg føler meg flau.
- Akkurat nå kjenner jeg meg også litt dum over at jeg foreslo det for deg.
- Nei forslaget var ikke dumt, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.
- Jeg har heller ikke noen oppskrift på hvordan du kan gjøre det, men kanskje vi kan finne ut av det sammen?
- Hva mener du? Har du noen gode forslag?

I gestalt bruker vi ofte eksperimenter for å utforske og utvide opplevelsen av hva som er - i stedet for bare å snakke om det. Her kan det være at det konsulenten foreslår er et altfor vanskelig eksperiment, og det kan også være at det kommer for tidlig. Det som blir tydelig er at det vekker motstand hos Nils.
Vi vet ikke i hvilken grad Nils erkjenner sitt syns- og hørselstap. Dersom han har behov for å beskytte seg mot denne realiteten vil dette være en del av motstanden.
I gestalt ser vi på motstand som noe sundt, som en måte å relatere til omverdenen på (Wheeler, 1991). Den kan ikke sees isolert fra omgivelsene, men er en måte å differensiere seg fra omgivelsenes forventninger på. Slik forstått kan motstand sees som manifestasjon av ens integritet. Å motstå betyr at jeg ønsker å hindre forandring (Austheim, 2006).

- Tenk deg at du kommer inn i klubben. Kan du se for deg hvordan det er der?
- Ja, vi sitter rundt et stort bord og vi er ca. 20 personer.
- Når du kommer inn i lokalet, ser du hvem som er til stede?
- Nei, men jeg vet hvem som pleier å komme og så finner jeg ut av det etter hvert.
- Hvordan er det for deg å ikke vite hvem som er der?
- Blir jo litt usikker og føler meg utenfor.
- Hva gjør du da?
- Håper at noen tar kontakt og så prøver jeg å finne ut hvem andre som er der.
- Når jeg ser for meg at du blir sittende å vente på at noen tar kontakt blir jeg litt trist. Ordet ensom dukker opp i tankene mine.
- Ja…… det er jo på en måte ensomt.
- Ja…så du blir ensom – og du venter.
- Ja, og det er dumt for det er jo mange som jeg liker å snakke med der.

Her får Nils tilgang til flere og mer nyanserte ”data” om seg selv, i omgivelsene på klubben. Det skjer ved at Nils utforsker og setter ord på sine indre bilder om hva som skjer på klubben, og ved at konsulenten deler de tanker og følelser som vekkes i henne når hun hører Nils. Som et resultat av det som skjer i møtet mellom Nils og konsulenten, fremtrer en ny erkjennelse: Nils blir ensom på klubben og det er mange han liker å snakke med.

- Hvordan kan du finne dem?
- Jeg må ha noen som forteller meg hvem de andre er.
- Så det er i alle fall en ting du vet at du trenger. Jeg noterer det ned så lenge. Hvordan er det for deg at vi snakker om hvordan du har det i klubben, slik vi gjør det nå?
- Det er greit. Er godt å snakke om disse tingene sammen med deg.
Jeg har et spørsmål til deg: kunne du tenke deg å være med meg i klubben hvis jeg skal si noe om syns- og hørselshemmingen?

I denne sammenhengen, i møtet med konsulenten, gjør Nils en ny erfaring. Han trekker seg ikke tilbake, han begynner å mobilisere energi og han ber om støtte: ”Kunne du tenke deg å være med meg…?”
Det skjer en nyorganisering i måten han relaterer til omgivelsene på. Neste gang Nils gjenkjenner impulsen til å trekke seg tilbake, stopper han kanskje opp og vurderer om det er det han ønsker i denne situasjonen - eller om han har et annet alternativ.
Gjennom innsikt (”Jeg blir ensom og det er mange jeg liker å snakke med der”) som omsettes i handling, skapes endring (”Er godt å snakke om disse tingene …. Kunne du tenke deg å være med meg..?”).
Selvstøtte i gestaltterapeutisk betydning
Gestaltterapi går ut på at klienten i et aktivt samarbeid med terapeut/veileder utforsker hvilke sammenhenger klienten inngår i, opprettholder, påvirkes av og selv skaper. Det er en oppdagelsesprosess som har til hensikt å sette personen i stand til å forholde seg til den livssituasjonen som han er i, på en hensiktsmessig måte. Det vil si i samsvar med verdier, ressurser og begrensninger - både egne og omgivelsenes.
I gestaltterapi forstår vi selvstøtte som den funksjon som sørger for at vi handler på en måte som er til vårt eget beste, i kontakt med verden. Det vil si at vi ikke utsetter oss for mer enn vi kan mestre, men heller ikke begrenser vår egen utvikling og kreativitet ved å vike unna det vi trenger å erfare og gjøre for å utvikles videre (Hostrup, 1999).

For personer med syns- og hørselshemming/døvblindhet innebærer det et konstant arbeid å oppfatte sanseinntrykk, og ut fra fragmenter skape mening. For å gjøre gode valg er det en forutsetning at den enkelte også er oppmerksom på hvordan inntrykkene fra omgivelsene påvirker en. Dette er en nødvendig prosess for å bli oppmerksom på egne behov, og for å kunne handle i tråd med dem.
Mange personer med døvblindhet forteller at de ofte stilles overfor valget: Er de fysiske og sosiale forutsetningene slik at jeg har utbytte av å delta – eller skal jeg la være? Klarer jeg dette selv - eller trenger jeg støtte?

Selvstøtte er den funksjon som gjør oss i stand til å vurdere hvorvidt forutsetningene er slik at vi kan være i dynamisk samhandling med omgivelsene, eller om vi bruker tid og krefter på noe som ikke gir den uttelling vi håper på. Mange av oss trenger å utvikle våkenhet overfor egne tanker, følelser og reaksjoner, slik at vi blir i stand til å ta gode valg for oss selv. Selvstøtte skal ikke forveksles med å ”være seg selv nok”. Et viktig aspekt i selvstøtte er å kunne be om hjelp.


Litteraturhenvisninger:

Austheim, K.: Gestaltorientert coaching. Artikkel fra boken: Mangfold i faglig veiledning. Universitetsforlaget, 2006.

Hostrup, H.: Gestaltterapi – Indføring i gestaltterapiens grundbegreber.
Hans Reitzels Forlag a/s, Danmark, 1999.

Korb, M.P., Gorrell, J. & Van De Riet, V.:
Gestalt Therapy Practice and Theory.
Simon & Schuster, Inc. Needham heights, MA 02194, 1989.

Wheeler, G.: Gestalt Reconsidered.The Gestalt Institute of Cleveland Press, Gardner Press Inc., New York, 1991.