• Hovedside
• Regionsenteret
• Boenhetene
• Om døvblindhet
• Her finner du oss
• FAQ
• Linker
• Gjestebok

En gestaltterapeutisk innfallsvinkel i arbeidet so

Å leve er å være i forandring. Forandring er vanligvis uproblematisk, en naturlig del av livet. Forandring som kommer av egne bevisste valg er lettere for oss å håndtere, selv om den kan ha både positive og negative sider. Verre er det med forandring som rammer oss utenfra og som vi ikke har kontroll over, for eksempel å miste jobben eller å bli rammet av sykdom. Enhver forandring utfordrer oss og krever at vi forholder oss på nye måter. Å bli syns- og hørselshemmet eller å utvikle døvblindhet medfører omfattende forandringer i menneskers liv. Døvblindhet er en tilstand som stiller store krav til tilpasningsevne, så vel hos den enkelte person med døvblindhet som hos omgivelsene. I vårt arbeid som døvblindekonsulenter gir vi veiledning og støtte til personer som trenger å finne nye måter å håndtere hverdagen på. Ut fra en gestalterapeutisk innfallsvinkel vil vi formidle noen tanker om hvordan vi kan bidra inn i, og støtte, de omstillingsprosesser som personer med døvblindhet er i.

En av gestaltterapiens hovedideer er at forandring og vekst bare kan skje gjennom oppmerksomhet på, og erkjennelse av, det som er her og
nå. En målsetting i gestaltterapi er derfor å utforske og utvide personens oppmerksomhet på hva som ER, og hvordan personen opplever det som ER. Det kan føre til at personen opplever seg selv og omverdenen på nye måter, og dermed får et annet grunnlag til å mestre de utfordringer som han/hun møter i livet (Hostrup).
Bærende i gestaltterapi er forståelsen av mennesket som et dynamisk vesen, som utvikles i levende og meningsfylt kontakt med sine omgivelser. Det skjer gjennom en kontinuerlig tilpasning mellom individets skiftende behov og de betingelser som til enhver tid er til stede. Hvis jeg f eks er lei meg oppsøker jeg en nær venn – jeg sier ikke noe til bussjåføren om det. Skulle det vise seg at min venn ligger syk med influensa, vil jeg kanskje vente med å betro meg og isteden gå for å skaffe medisin til henne. Denne tilpasningen skjer også i vår kontakt med det fysiske miljøet. Den matpakke jeg nyter i solveggen i mai, hiver jeg innpå under gange i novemberregnet.
Innen gestaltterapi kaller vi dette for det selvorganiserende prinsippet (Korb, Gorrell, Van de Riet).


Erfaringskurven
Her vil vi bruke en gestaltterapeutisk modell som vi har valgt å kalle erfaringskurven, for å beskrive denne kontinuerlige tilpasning (Zinker, 1978).
Vi streber hele tiden etter biologisk og psykisk balanse. Når vi opplever en mangel aktiveres organismen for å gjenopprette balansen.
I kontakt med omverdenen organiserer vi inntrykk og opplevelser, både fra oss selv og fra omverdenen, på en slik måte at det vi tror kan imøtekomme vårt behov kommer i forgrunnen. Det blir figur, mot en bakgrunn som i øyeblikket ikke er like viktig. Figuren mobiliserer vår aktivitet mot handling som kan føre til at behovet blir dekket. Når det skjer krever figuren ikke mer vår oppmerksomhet, men blir en del av bakgrunnen. Vårt erfaringsgrunnlag er dermed utvidet og forandret.

De ulike fasene i erfaringskurven er ikke så avgrensede fra hverandre, som det ser ut til når vi beskriver dem her. Det er glidende overganger mellom dem og iblant går vi frem og tilbake mellom faser, innen vi kommer videre i prosessen.





Fornemmelse
Her bare aner jeg noe, som jeg ennå ikke vet hva handler om.
Eks: For en tid tilbake begynte jeg å kjenne på en uro i kroppen, uten å forstå grunnen til det. Det gjorde meg litt trist.

Oppmerksomhet på, og bevissthet om, hva som ER
(eng: awareness)
”Awareness” kan defineres som individets oppmerksomhet på seg selv og omgivelsene, samt om relasjonen mellom seg og omgivelsene
(Korb, Gorrell, Van De Riet). I denne fasen organiserer jeg deler til helheter som gir mening. Mening skaper jeg gjennom organiseringen av hva jeg sanser, tolker og opplever i kontakt mellom meg og omgivelsene. I gestaltterapi tenker vi at det skjer i en prosess som involverer tre soner. Disse sonene påvirker hverandre kontinuerlig:
Yttersone - sanseinntrykk fra omgivelsene
Mellomsone - mentale prosesser, tanker, tolkninger
Innersone - følelsesmessige og kroppslige reaksjoner

Jeg tolker og forstår det jeg ser, hører, kjenner og opplever i nået på bakgrunn av min tidligere erfaring og kunnskap. En opplevelse er ikke riktig eller gal. Den er min - slik opplever jeg min virkelighet i øyeblikket.
Eks: En helg jeg ikke hadde noen avtaler, og hvor jeg var mye alene, la jeg merke til at jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg. Mandagen da jeg kom på jobben hørte jeg en kollega fortelle om en flott helg i fjellet sammen med turlaget. Hun spurte om dette kunne være noe for meg, men det vakte ingen gjenklang i meg. Derimot fikk det meg til å tenke at det hadde vært fint å bli kjent med noen nye mennesker.

Figurdannelse
Figurdannelse skjer når jeg kan skape mening i det jeg sanser og opplever. Min oppmerksomhet og energi rettes mot hvordan mitt behov kan bli tilfredsstilt, det blir figur.
Eks.: Jeg begynner aktivt å lese i avisen om hva som foregår i byen. Så ser jeg en annonse om at det skal starte en ny litteraturgruppe ikke langt fra der jeg bor. Dette tror jeg kan være noe for meg!

Mobilisering av energi
Når figuren er tydelig mobiliserer jeg energi og tar initiativ som kan føre til at mitt behov blir imøtekommet. Det er i denne fasen jeg tar valg om hva jeg gjør.
Eks.: Jeg ringer tlf.nr. som sto i annonsen og får mer informasjon om hvordan de tenker at gruppa skal fungere. Det er ennå ledige plasser og jeg melder meg på.

Handling
Her går jeg til aktiv handling.
Eks.: Jeg går til første møte i gruppa, treffer de andre. Vi snakker sammen om hvilke bøker vi ønsker å lese og diskutere.

Balanse/ tilfredsstillelse
I denne fasen skjer det en evaluering. Hvordan gikk det? Hvordan ble det? Hvis handlingen ga det jeg trengte er jeg fornøyd. Organismen er i balanse igjen.
Eks.: Jeg ble engasjert i diskusjonene og vi lo mye sammen. Dette var hyggelig og jeg gleder meg til å fortsette.

Tilbaketrekning av figur
Når behovet mitt er tilfredsstilt blir figuren en del av bakgrunnen, dvs. noe jeg ikke lenger er oppmerksom på. Prosessen som jeg har vært gjennom blir nok en tråd i min erfaringsvev. Jeg er åpen for at noe nytt kan skje.
Eks.: Å bli kjent med nye mennesker er ikke tema lenger. I går var det annonse om boksalg i bokhandelen. Jeg tenker at jeg stikker innom i dag og skaffer meg katalogen.

Noen kurver kommer vi forholdsvis raskt gjennom, andre kurver bruker vi år på. Alle opplever vi at det blir brudd i våre kurver. Vi kan stoppe oss selv, og prosessen kan bli stoppet av faktorer som vi ikke har kontroll over. Hvis jeg f eks opplever å ikke bli hørt i møte med en kommunal saksbehandler, blir denne opplevelsen en erfaring som påvirker hvordan jeg møter en lignende situasjon senere. Den tidligere opplevelsen kan hindre meg i å se den nye situasjonen, slik den ER. Brudd i prosessen genererer nye brudd, og begrenser en dynamisk samhandling med omgivelsene. Hyppige brudd hindrer vekst og utvikling.
Du som leser dette, kan bruke litt tid på å tenke over hvor og hvordan du oftest stopper opp i dine kurver.
Å komme igjennom kurven derimot, utvider vår erfaring både av oss selv og omgivelsene. Det vil gjøre oss i stand til å ivareta våre behov med et åpent sinn for de muligheter som er, og dermed et mer nyansert handlingsrepertoar.


Konsekvenser av døvblindhet relatert til erfaringskurven
Personer med døvblindhet gir ofte uttrykk for at det er krevende å oppfatte hva som sies og hva som skjer. Syns- og hørselsinntrykkene blir færre og de blir fragmentariske, og noen forteller om slutninger de foretok på bakgrunn av mangelfull informasjon.
De fleste må være svært konsentrert og bruker mye energi på å oppfatte og å forstå. Da er det vanskelig for den enkelte å samtidig oppdage hvilke tanker og reaksjoner som innspillene fra omgivelsene vekker. Det er en fare for at personen ikke rekker å bearbeide inntrykkene på en slik måte at han/hun kan komme til klarhet om egne behov og ønsker.
Som fagpersoner kan vi bli altfor raske med å ta initiativer og komme med forslag til løsninger, som resultat av vår egen figurdannelse. Når vi ikke sikrer at vi får felles figur med bruker, vil innsatsen være forgjeves. Vårt samarbeid blir da preget av usikkerhet, overraskelser og planer som vi ikke kommer videre med.
Relatert til erfaringskurven kollapser den videre prosessen, fordi vi ikke har bygget opp nok oppmerksomhet og bevissthet til å få felles figur.

Ved døvblindhet kreves det ofte en betydelig mobilisering av energi for å komme frem til valg som fører videre til handling. Det er f eks viktig å få forhåndsinformasjon både om den praktiske tilretteleggingen og innholdet før en melder seg på et seminar. Når informasjonen er mangelfull kan det være vanskelig å mobilisere nok energi.
Forhåndsinformasjon er også viktig for at personen skal kunne vurdere om dette er noe han/hun vil investere tid og krefter på.
Personer med døvblindhet er i mange tilfeller prisgitt ytre faktorer som f eks tilgangen til tolk/ ledsager, transport-ordninger og tilrettelegging i det fysiske miljøet for å gjennomføre de valg de tar.
Relatert til erfaringskurven er det en økt risiko for brudd mellom mobilisering av energi og handling.

Vi hører personer med døvblindhet fortelle om ganger da utbyttet av en handling ikke har svart til forventningene. Det vil si at han/hun har hatt en opplevelse av at det opprinnelige behovet ikke ble dekket.
Dette skjer selv når figuren har vært klar, mobiliseringen har vært tilstrekkelig og de har tatt valg som samsvarte med behovet.
Relatert til erfaringskurven vil det si at prosessen kollapser mellom fasene handling og balanse.

Døvblindhet krever en tilpasning av omgivelsene, og fra omgivelsene. Uten denne tilpasningen har erfaringskurven kritiske vilkår ved døvblindhet. Ved brudd i kurven er det viktig at vi utforsker det som har skjedd, slik at vi lærer mer om hvordan bruddene oppstår.

Nå som vi skriver denne artikkelen vandrer Gunilla frem og tilbake på gulvet og snakker og gestikulerer. Hanna skriver på PC, snakker og noterer på papirer som er spredd utover bordet. Slik gjør vi det nå.
Hvis vi hadde skrevet dette sammen med en person med døvblindhet hadde vi organisert oss på en annen måte.
Først og fremst ville vi snakket en om gangen, vi ville sittet rolig, økt belysningen og vi ville brukt den kommunikasjonsmetoden som personen med døvblindhet foretrakk. Vi ville tatt hyppige pauser og hatt en klarere struktur. Kanskje hadde vi også på forhånd vært enige om fordeling av temaer, som vi dermed hadde hatt anledning til å forberede oss på.
Denne tilpasning er velkjent og naturlig for oss som arbeider med personer med døvblindhet. Men tilrettelegging av det fysiske miljøet og kommunikasjonsmetoden er ikke nok.


Tjenester basert på gjensidighet, tydelighet og tilgjengelighet

”Det er ikke systemet jeg trenger – men personen. Kom ikke med mye papirer og brosjyrer. Det er den personlige kontakten som avgjør om en tør å spørre om alt en lurer på.” Erik Nilsen

Vi har tidligere sagt at døvblindhet medfører omfattende forandringer i menneskers liv. Ved progredierende tilstander kreves det gjentatte omstillinger. Å mestre nye situasjoner krever en betydelig innsats på det praktiske, følelsesmessige og det sosiale planet. Dette innebærer store utfordringer både for den enkelte og omgivelsene.
I perioder med omstilling er det behov for å få utvidet forståelse av egen funksjon, få informasjon om mulig tilrettelegging, få del av andres erfaringer og selv gjøre nye erfaringer. Til sammen skaper det grunnlag for det vi i erfaringskurven kaller figurdannelse. Som vi har pekt på er det en sårbar prosess ved døvblindhet.
Vi kan støtte personer i omstillingsprosesser når våre tjenester baserer seg på personlig kontakt preget av gjensidighet, tydelighet og tilgjengelighet.

Gjensidighet:
For oss betyr det at vi er to likeverdige mennesker som gjensidig påvirker hverandre. Det innebærer at vi aldri er nøytrale. Vi bringer oss selv, den vi er med vår kunnskap og våre erfaringer, våre tanker og følelser, inn i det enkelte møtet. Det som oppstår eller kommer ut av at vi er sammen, skaper vi sammen.

Tydelighet:
Vi tenker at vi har en funksjon som brobyggere mellom den enkelte og det nettverk som han/hun er del av, eller mottar tjenester fra. Vi skal bidra til at relevant informasjon fra de offentlige instanser blir begripelig for den enkelte, slik at han/hun kan forholde seg til den og være aktivt deltakende.
Vi skal støtte den enkelte i å beskrive sine behov, slik at konsekvensene av døvblindhet blir begripelig både for det sosiale og det faglige nettverket.

”Jeg kan lett få følelsen av ikke å vite hva som skjer, eller ikke å ha kontroll.”

Ved å være klare på hva vi avtaler og ved å gi entydige tilbakemeldinger, kan vi unngå at personer blir usikre på hva som skjer.
Ved at det er samsvar mellom det vi sier og det vi gjør bidrar vi til klarhet i hva personer kan forvente av oss.
Ved å være tydelige som personer i møte med den enkelte bidrar vi til å skape trygghet og tillit.

Tilgjengelighet:
Som vi har påpekt må personer med døvblindhet bruke mye energi på å oppfatte og å forstå. Det medfører store utfordringer for den enkelte å samtidig oppdage hvilke tanker og reaksjoner som innspillene fra omgivelsene vekker, slik at de kan bearbeides. Dette er en nødvendig prosess for at han/hun kan bli klar over hva som er egne behov og ønsker. Dette krever tid og det er avgjørende at vi er til stede med hele oss, og forteller hva som skjer med oss. Ved å dele hva vi sanser, tenker og kjenner, kan vi bidra til å øke den enkeltes oppmerksomhet på, og klarhet over hva han/hun trenger eller ønsker.
”Når jeg hører hva du beskriver gjør jeg meg noen tanker, vil du høre dem”?
”Når du forteller at du sykler til jobben, tenker jeg på hvordan det ser ut i det store krysset som du passerer. Jeg får faktisk hjertebank og blir litt svett. Så lurer jeg på om din kone vet det??”
Ved å gjøre oss tilgjengelige som personer i møtet med den enkelte, bidrar vi til å senke personens terskel for å ta kontakt.
I perioder, f eks en omstillingsfase, eller når en person får en diagnose, er det viktig med hyppigere kontakt. Slike perioder kan være preget av frykt og usikkerhet i forhold til fremtiden, og for noen kan tilværelsen oppleves kaotisk. Vi tror at det i disse fasene er avgjørende å ha noen å dele tanker og følelser med. Ved å være til stede, respondere og dele av vår kunnskap og erfaring kan vi være med å bidra til at personen ser nye muligheter.


Avslutning
Døvblindhet fører til en sårbarhet i forhold til å opprettholde sammenheng og relasjoner med omgivelsene. Det krever en tilpasning så vel av det fysiske miljøet, som av måten vi er sammen på. Når vi kommer personer med døvblindhet i møte i en kontakt preget av gjensidighet, tydelighet og tilgjengelighet legger vi til rette for at undring, læring og vekst skjer hos oss begge to.


Litteraturhenvisninger:

Hostrup, H.: Gestaltterapi – Indføring i gestaltterapiens grundbegreber.
Hans Reitzels Forlag a/s, Danmark, 1999.

Korb, M.P., Gorrell, J. & Van De Riet, V.:
Gestalt Therapy Practice and Theory.
Simon & Schuster, Inc. Needham heights, MA 02194, 1989.

Zinker, J.: Creative process in Gestalt Therapy.
Random House Inc., New York,
1978.